Slik oppsto Studlagil-canyonet, og hvorfor det lå skjult
Søylene i Stuðlagil er gamle, men utsikten til dem er ny. Enten du skriver Stuðlagil eller bare Studlagil, lå canyonet under en høy, gjørmete elv helt til en demning oppstrøms tok bort mye av vannet. Denne guiden følger historien fra lava som kjølnet, til demningen og til fotografiet som gjorde stedet berømt.
Lava som sprakk mens den kjølnet
Veggene i canyonet er basalt, lagt ned som tykke lavastrømmer. Lava som samler seg i dype lag, kjøles sakte, og mens den kjøles, krymper den. Krympingen trekker steinen fra hverandre langs sprekker som møtes i ganske regelmessige vinkler, og gjennom en tykk lavastrøm vokser sprekkene sammen til lange søyler, mange av dem sekskantede sett ovenfra. Geologene snakker om søylebasalt, og Island, som i stor grad er bygget av lava, viser det mange steder, fra Svartifoss i sør til klippen Gerðuberg ved veien (slik står Stuðlagil seg mot dem). I Stuðlagil oppgir annonsene at de høyeste søylene er opptil rundt 30 m.
Hvorfor noen søyler står rett og andre vifter seg ut
Sprekkene vokser innover fra den flaten som mister varme, så søylene ender opp vinkelrett på den. Der en lavastrøm kjølnet jevnt fra toppen og bunnen, står de rett opp som orgelpiper. Der lavaen også mistet varme fra sidene, bøyer de seg og sprer seg ut i vifter. Begge typene finnes langs juvet, noen ganger på samme stykke vegg, og på gåturen på østsiden faller den lille fossen Stuðlafoss gjennom en ramme av dem før du når bunnen av canyonet.
En gjørmete elv over det hele
Gjennom det meste av historien førte juvet hele kraften av Jökulsá á Dal, lokalt kjent som Jökla. Elva fikk smeltevann fra Vatnajökull og var den lengste på Øst-Island, rundt 150 km fra isen til havet før demningene. Den gikk høy og brun gjennom Jökuldalur og fraktet ifølge ett anslag rundt 120 tonn sedimenter i timen mot kysten. I slikt vann holdt de nedre veggene i canyonet seg under vann, og det som stakk opp over vannlinjen, fikk lite oppmerksomhet.
Demningen som senket vannet
Endringen kom ovenfra. Islands største kraftverk, Kárahnjúkar-kraftverket, sto ferdig i 2009 for å forsyne et aluminiumsverk. Demningene i Jökla holder tilbake magasinet Hálslón, og mye av vannet ledes østover til Lagarfljót i stedet for å renne ned den gamle dalen. Nedenfor demningene fører elva nå rundt 95 kubikkmeter i sekundet gjennom canyonet, ned fra omkring 205.
Med under halvparten av vannet sank elva og ble klarere. Mellom omkring 2006 og 2009 kom søylene til syne langs begge breddene, helt ned til vannlinjen.
Navngitt og berømt i 2016
Selv da visste nesten ingen utenfor dalen om det. Det endret seg i 2016, da en islandsk fotograf og reiseskribent fotograferte juvet, ga det navnet Stuðlagil (av stuðlar, basaltsøyler, og gil, et juv) og skrev den første artikkelen om det. Historien spredte seg etter at magasinet om bord hos et flyselskap omtalte den, og de besøkende fulgte etter. Bøndene som eier landet, driver nå parkeringsplassene og stiene, på vestsiden ved Grund og på østsiden nær Klaustursel. Grunneierne tar betalt for parkering på begge sider, så sjekk avgiften når du kommer.
Hvorfor elva skifter farge
Demningen forklarer også vannet. Det meste av året får canyonet den mindre, klarere vannføringen, som er blågrønn. På sensommeren, som regel fra omkring august, fylles Hálslón og renner over, og slamholdig, gråbrunt brevann strømmer ned det gamle elveløpet igjen og hever elva utover høsten i de fleste år. Tanni Travel og Marina Travel sier begge at fargen varierer fra turkis til grå med årstid og forhold, så ingen kan love deg det blå. Når elva er turkis gjør dette om til en kalender.
En oppdagelse med en pris
Ikke alle feirer historien. Hálslón satte et stykke villmark i høylandet under vann, sammen med fosser som Töfrafoss, og prosjektet ble heftig debattert på Island. Derfor kalles canyonet noen ganger en tilfeldig oppdagelse, ett landskap tapt i høylandet og et annet avdekket lenger ned. Besøkende som kommer for søylene, ser på sett og vis på en bivirkning av strømforsyningen til et aluminiumsverk. Det ødelegger ikke utsikten, men det gjør canyonet til et merkeligere syn enn bildene antyder.
Se steinen på nært hold
Geologien leses best fra bunnen. På østsiden fører en grusvei på rundt 2,5 km hver vei forbi Stuðlafoss ned til bunnen av canyonet, der søylene reiser seg over deg. Bare Tanni Travels canyontur med Vök Baths, fra ~362 €, og fotturen deres i liten gruppe, fra ~292 €, har den gåturen i programmet. Fra vestsiden ved Grund fører trapper til plattformer som ser ned på søylene, og Saga Travel, fra ~205 €, bruker tiden ved canyonet der. Tannis Stuðlagil-canyonet ekspress, som legger til Vök Baths for ~288 €, bruker også plattformene på vestsiden, og det er haken, siden den aldri går ned til elva og bare har noen få anmeldelser så langt.
To timer med søylene, bare for ditt følge
Marina Travels private tur går fra havna omkring kl. 8.30 og varer rundt 5 timer, med rundt 2 timer i Stuðlagil til å gå merkede stier mellom utsiktspunktene, og med en lokal sjåførguide. Prisen, fra ~1 045 €, gjelder hele gruppen, og avbestilling er gratis frem til 24 timer før.
Marina Travels privatbil gir rundt to timer blant søylene for ~1 045 € delt på følget ditt; annonsen nevner ingen side, så spør før du bestiller. BusTravels utflukt, fra ~199 €, gir rundt en time uten å oppgi side. Søyler rammer også inn Litlanesfoss nedenfor Hengifoss, som omtales i fossene på veien til Studlagil. Vil du sammenligne plattformene med elvebredden, les Fottur i canyonet, østsiden eller vestsiden. For selve gåturen, se klær og pakkeliste for canyonet, og for resten av regionen, andre dagsturer på Øst-Island.